Han tjukke med briller var hjemme en dag. Perfekt! En mulighet for meg til å få ekstra oppmerksomhet!

Men hva tror du skjer? Han sovner på sofaen! Heldigvis har jeg løsningen klar.

Først hopper jeg opp i sofaen, helt inntil ansiktet hans. Jeg merker nok at han skvetter litt, men han later som han fortsatt sover.. Derfor går jeg litt rundt, og veiver tilfeldigvis halen min i ansiktet hans. Det virket! Han begynte å klappe meg… en stund. Så døset han av igjen. Her må det mer drastiske metoder til! Jeg gikk bort til benet hans, og begynte å tråkke på det med potene. Han våkner igjen, klapper meg, og grynter et eller annet uforståelig. Så døser han av – igjen! Utrolig.

Denne gangen må det enda hardere skyts til. Han ligger på siden i sofaen. Derfor hopper jeg opp på ham, og begynner å marsjere demonstrativt frem og tilbake oppå ham. Sakte, og så tungt jeg bare kan. Hah!

Men det virket heller ikke. Jeg ser at han er våken, men han nekter fortsatt å gi meg oppmerksomhet. Skuffa!

Derfor måtte jeg ty til den aller siste utvei. Last line of defence. Eller angrep, alt etter som. Jeg la meg ned helt, helt inntil ansiktet hans, og lagde denne lyden så høyt jeg klarte:

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Og det virket!

Mjau. Purr.

Jeg har vært litt opptatt i det siste, ser du. De serverer meg noe innekattemat-greier, men siden jeg har begynt å gå ute en del nå kjenner jeg at det ikke er heelt min greie. Jeg prøver å hinte litt ved å klore opp dørkarmer og se utroooolig søt og bedende ut, men de tar liksom aldri hintet..

Derfor har jeg valgt en ny strategi. Jeg skal spise dem opp. Jeg begynner med han tjukke med briller. Sjekk merkene han fikk etter at jeg hoppet på ham og prøvde å spise opp venstrearmen hans i går:

Merkene lengst opp på armen er etter klørne på venstrepoten min, det nærmere tommelen er fra hjørnetennene mine.

Du blir kanskje ikke imponert – det er jo ganske mye igjen. Men bare slapp av, jeg synes ikke jeg kan klandres for det. (HAN ER LITT STORVOKST AV SEG.) Dessuten må jeg ta det litt rolig, selv om målet er at de skal begynne å gi meg ordentlig mat, kan jeg jo ikke bli for direkte heller.

Velvel. Jeg skal prøve å holde det litt mer oppdatert her fremover. Kom gjerne med kommentarer i mellomtiden.

…det er ikke så gærent her på Hadeland. Iallfall ikke når “bestemors” fang er tilgjengelig..

Nå er jeg nemlig på landstedet mitt på Hadeland. Jeg er litt usikker på akkurat hvor lenge jeg blir her, men kanskje noen uker.

Det er ganske fint her, selv om jeg i begynnelsen var litt shaky etter bilturen. Jeg hater å sitte så lenge i bur..

Men folka er like kjedelige som tidligere, da. De sitter bare foran disse lysplatene og papirsamlingene sine. Heldigvis for dem er jeg der og kan hjelpe til.

So sånn går no dagan!